nordkappgibraltar.blogg.se

For første gangen kan vi ikke bruke kanvann til å fylle flaskene. Vi venter med å bestemme etappelengde til vi når Daroca. Det ventes stigninger; på kartet et pass på 925 m, og vi starter på ca 400, tror vi. Til å begynne med er både temperatur og stigning behagelig. Veien er helt rak de første 2 milene, bare mer eller mindre stigning. På begge sider frukt- og vinarealer samt en del oliventrær mellom åkrene. Vinhøsten er i gang. På veien blir det kjederengjøring etter gårdagens grusvei. Innen de store stigningene titter vi på kartet og innser at det er dårlig med matsteder på veien, så det er best å stoppe allerede i Paniza, og bra var vel det, for det ble heftige stigninger og temperaturen steg. Vi havnet på en trivelig bar; det ble ingen treretters lunsj, men både stemning og lydnivå var veldig høye. Like før det første passet, som viste seg ligge på  938 moh, var det en nedlagt restaurant. En ganska nyanlagd motorväg parallelt med den mindre vägen vi åker på har gjort att bilisterna väljer motorvägen o kundunderlaget försvunnit!. Oppe på høydene var det ikke mye liv, bare ytterligere et pass på 944 m. Landskapet var tørt og brunt. Det meste var høstet, pløyd og delvis sådd, bare avbrudt av ganske store felt med solsikker som lyste opp litt. Vi funderte på å hoppe på toget fra Zaragoza til Valencia i fart, men det kom ikke noe tog da vi krysset jernbanen. Advarsel om betende kuer var falsk alarm; det var nok for tørt. Ellers luktetet det mest av griseproduksjon nære veien. Vi ankom Daroca ved 17-tiden og bestemte oss for å ikke fortsette. Det var ca 3,5 mil til neste litt større by. I stedet var vi turister. Byen skulle være en av de vakreste i Spania, men det kommer vel litt an på øyene som ser. Det finnes en masse rester av morisk kultur og mange gamle kirker.