Dag 108 Almería-La Rábita 7,5 mil, totalt 676 mil
Medvind i dag igjen. Bybebyggelse nesten hele de to første milene, bare av brudt av plastdekkede jordbruksarealer. De er vel tildekket og det er vanskelig å se hva de dyrker, men jeg når å se mais, noe som ser ut som auberginer og eventuelt paprika. Vi passerer også en del plastindustri som reklamerer for at de produserer for jordbruket og store lagerbygninger/grossister. Det er masser av plast langs veiene. Naturen langs kysten er dramatisk. Det blir noen tuneller å passere. Ikke alle spanjoler tender lyset, men vi får testet belysningen på syklene. (Grete fikk kjøpe ny framlampe etter insidensen i Holland.) Siste biten Rábita blir litt dramatisk. Vi har nok valgt en servicio-vei i stedet for N-340 et sted og ender i nærmest ingen ting innen vi kommer inn på en lokalvei. Vel framme blir det faktisk et bad i Middelhavet, men stranda er ikke så fantastisk (stedet er ikke noe chartermål); det er brådypt og strømmer ganske mye, dessuten litt grov grus. Vannet oppleves nesten kaldt. Det blir derimot litt utjevning av "bonnabrännan", dessuten en liten ettermiddagslur innen middag i Rábitas eneste restaurant. I Rabita är inslaget av folk med arabisk o afrikansk bakgrund betydligt större än vi mött tidigare.
Det ser litt merkelig ut med plastdekket jordbruks-(odlings-) arealer helt inn til bebyggelsen og helt ut til strandlinjen; ikke mye grønt å titte på der. Enda merkeligere var det å se den hvite plasten på terasser oppover bergsidene. Det så nesten ut som veier på avstand.
Det ble litt bakker i dag også. Vi kom fra veien på kanten av høyden i bakgrunnen
Spania en minst like stor ufordring som Norge når det gjelder veibygging. Utsikt fra ei bro over tørrlagt elv. Motorveien går litt høyere
Det raser litt grus og sten ut på veien ved skyfall. På servicio-veien vi kom ut på, har man ikke renset opp ennå
I Rabita hamnade vi på ett hotell några få meter från Medelhavet. Utsikt från balkongen.
